August, 30

ARTISTS: Joyce Hinterding, Tristan Perich, Peter Vogel
PLACE: USF VERFTET
VERNISSAGE: September 23rd at 19.00-22.00
Concert with Tristan Perich and his 1-Bit Symphony at 19.30
PERIOD: September 23rd – October 15th
OPENING HOURS: Every day 12-20

Lydkunst og minimalistisk musikk har et langt og nært slektskap. Helt fra Erik Saties møbelmusikk på slutten av 1800-tallet har musikk som tilstand eller musikk som en romlig opplevelse stått som en motvekt til tidligere formidealer hvor lengre forløp skulle forsvares gjennom utvikling og variasjon av musikalske temaer og samspillet mellom disse. Satie foraktet de romantiske storformene og ønsket en musikk som ikke var så påtrengene og prangende. Han ville fasilitere en romlig stemning gjennom bakgrunnsmusikk og blir derfor gjerne kalt muzakens far. Utenom hans mer kjente Gymnopedier er hans skrivebordskomposisjon Vexations (1893) blitt et ikonisk stykke som skulle vise seg å få enorm betydning for utviklingen av lydkunst. I dette tilsynelatende ubetydelige og korte stykke skriver han en instruksjon som fremdeles er gjenstand for diskusjon. Det handler om at stykket skal gjentas. 840 ganger, for å være eksakt. Hvorfor akkurat dette tallet, vites ikke, men mange har tatt dette bokstavelig og arrangert maratonkonserter med flere pianister som spiller stykket om igjen og om igjen på omgang. Den mest berømte av disse fremførelsene er fremdeles den første, hvor bl.a. John Cage, David Tudor, Chrisitan Wolf og John Cale spilte i til sammen over 18 timer. Selv om denne typen tour de force-arrangementer er gøy og opphøyer kjedsomhet til en kunstnerisk påstand, går man gjennom machomusikernes anstrengelser glipp av Saties dype meditative intensjon med stykket. Det ble sannsynligvis aldri fremført mens han levde, men var ment som en ensom meditasjon, et musikalsk mantra, hvor antall ganger det skal gjentas ikke bare er irrelevant, men blir tankestøy som tar fokus bort fra handlingen. Uansett opphav og intensjon, åpnet Erik Saties tankesett opp for en måte å tenke musikk på som bryter radikalt med århundrers tradisjon innen vestlig kunstmusikk og henter inspirasjon fra andre himmelstrøks filosofi og religion. Billedkunstnere begynte også å bruke lyd som materiale for romlighet og stasjonære stemninger. En komponist som bør nevnes i denne sammenhengen er La Monte Young, som gjennom sine arbeider gir den besøkende en kompositorisk rolle, mye som en besøkende i en visuell installasjon, ens bevegelser i rommet forandrer inntrykkene, selv om Youngs lyd rent teknisk er fullstendig stillestående. Musikken trenger ikke å forandre seg for å forsvare et langt tidsforløp, og publikum er frigjort fra konsertsetet, fri til å oppleve kunsten i sitt eget tempo og rekkefølge.

Minimalisme som musikksjanger vokste frem på 60-tallet med komponister som Terry Riley, Steve Reich og Phillip Glass. Alle tre holder likevel fast på konsertformen og svikter dermed en av minimalismens mest radikale sider, nemlig stillstanden, tilstanden og evighetsperspektivet. Lydlig minimalisme er, i sin mest radikale form, per definisjon uavsluttet. Likevel har den kommersielle verdien av minimalisme vist seg å være svært høy. Både innenfor musikk, billedkunst og design har minimalisme vunnet frem kommersielt og truffet et bredt publikum. Effekten av dette er todelt. På den ene siden var det en kunstnerisk seier over mer prangende og emosjonelt orientert kunst, og en effektiv stopper for politisert bruk av kunstneriske uttrykk. På den annen side har det vært en snarvei til penger for mange kunstnere, noe som har gitt minimalisme et skinn av uærlighet og pengehunger, kunst mer til glede for øye/øret enn for sinnet.

Denne dobbelheten er startpunktet for utstillingen Minimal, som presenteres under den åttende Ekkofestivalen, med Peter Vogel, Tristan Perich og Joyce Hinterding. Utstillingen tar tak i tre kunstnerskap som alle resonerer inn mot et uendelig, gjentagende lydfelt, samtidig som de presenterer seg med en overflate mot publikum som er enkel og slående. Deres visuelle profil er så finslepen at man nesten blir mistenksom. Lydkunsten har som tradisjon å være uavsluttet, nesten uferdig eller tilfeldig i sitt visuelle uttrykk. Arbeidene er svært ofte stedsspesifikke installasjoner med liten transportmulighet og dermed også vanskelig å forvalte som en del av en kunstsamling, ettersom kunstsamlinger vanligvis består av gjenstander som kan videreselges. Lydbasert samtidskunst passer vanligvis dårlig til å henges på veggen over sofaen eller i foajen. I Minimal går vi litt i rette med dette og viser tre kunstnere som gjennom sin visuelle profil og minimale lyduttrykk kan inngå i en tradisjonell kunstsamling. Det er gjenstander som kan henges på vegg eller settes på sokkel.