Distopía en Azul/Dystopia in Blue kombinerer akustiske kilder og instrumenter - inkludert perkusjon, stemme og fuglefløyter - med levende elektronikk. Gjennom en improvisert forestilling vever duoen soniske tråder mellom kystlandskapet på Vestlandet og Cubas islandskap, både virkelige og imaginære.
Daiyen Jone forankrer sin forestilling i personlig minne, en nostalgisk tone som til tider blir til klagesang. Sammen med Knut Jonas Sellevolds levende elektroniske manipulasjon utvikler komposisjonen seg gjennom en samarbeidende, kreativ intimitet, og skaper et tett emosjonelt lydbilde. Midt i fløyter som gråter, myke nostalgiske stemmer og perkussive løkker og forvrengninger som bølger som tidevannet, beveger lytteren seg fremover uten kart. Her eksisterer ikke lyd som utsmykning - det er tingen som igjen tilslører, motstår og avslører det språket ikke kan nevne.
Resultatet er en mekling langveisfra, en ode til det slitte minnet om dagens Cuba: svette gater, foreldreløse fasader, historier om eksil, bestemødre, en øy som ble utstillingsvindu for det fremmede blikket. Et fossilisert karneval, et rev i forfall, der håpet blir dystopisk og erstattes av politisk taksidermi. Med et snev av råhet, av sødme, av skjønnhet og mystikk, smitter gåten som ligger i hjertet av den antillanske øya over, gjennomsyrer og farger hvert sted: et sted der den kollektive opplevelsen og det grusomme sløret som tilslører og binder den ikke kan bestrides.