Cecilia Jonsson og Signe Lidén utforsker materiell hukommelse, fra avfall og biprodukter; nyanser av svarthet, kull og jern fra geografiske hulrom mellom natur, ideer og teknologier og hvordan historien fungerer gjennom sine former.
Kull og jern, modernitetens viktigste ingredienser. Hentet fra jordens groper og jettegryter, blir de forvandlet til de mest fantastiske ting. Kull brukes til støpejern som går inn i jernbanene der de kulldrevne togene fører kull og jern til de fjerneste hjørnene av verden. Verden krymper. Polen, Brasil og Bosnia, eksotiske steder på hver side av kloden, likevel vanlige destinasjoner, steder som gir verden råvarer.
Jernbanelinjene bringer med seg et nytt fenomen, masseturisme, som forvandler landskapet til noe vakkert og eksotisk, og plasserer et utenfor det; gjør det til et objekt å tenke på. Ingenting å gjøre her, man kan bare se. Og verden blir et reservoar av ting og opplevelser: se, hvor rart alt er. Ukjente kulturer, ukjente landskap. Hjemmene samler suvenirer, minner, historier fra reiser man uendelig ville plage slektninger og venner med, lysbildefremvisninger som beviser at man faktisk var der ute, i det fremmede landet. Trygt hjemme i kulturens intime soner og hulrom, blir inntrykkene fra utsiden sortert, behandlet og innskrevet med mening.
Kultur ble en gang kalt menneskets metabolisme med naturen. Naturen byr på råvarer, utsøkt formet av de dyktigste hender; fra dette er sivilisasjoner laget. Derfor innføres en avstand, noe som gjør naturen til et objekt for kontemplasjon eller utnyttelse, noe vakkert eller nyttig. Naturens brutale materialitet blir smertefullt til stede i landskapet i gruvedistriktene, et stygt og åpent sår som ingen turist ville komme i nærheten av. Det gir ingenting å se på, nesten skammelig i sin avsløring av underjordiske hemmeligheter. Gruven er verken natur eller kultur, bare potensial. Det ekstraherte stoffet går inn i kultur, og restene går tilbake til naturen. Malm er ingenting i seg selv, bare muligheten for å bli noe, et løfte om fremtidig verdi. Men i dag er kull og jern relikvier fra en tid som for lengst er borte, de tunge, langsomme og utdaterte produksjonsmåtene fra 1800-tallet, så fjernt fra vår egen digitale, kroppsløse hypervirkelighet. Eller kanskje det bare er slik kulturen vår ønsker å se på seg selv, undertrykke sin egen avhengighet av materialitet, som derved fortrenges til kulturens fjerne kriker.
Og så, dette stedet: en liten hule, et iscenesatt miljø. Duft, lyd. Man blir tatt inn og introdusert for inntrykk fra disse stedene. Representasjoner, imitasjoner, opptak og fotografier fra nettstedene, prosesser gjengitt, fast potensial. Som et stykke av geologiens uendelige tidsperiode, men også av det vedvarende arbeidet med industri og utvinning, fiksert på et kondensert øyeblikk.
Tekst av Roar Sletteland. Støttet av Bergen kommune og Norsk kulturråd.