+

Sign up to receive our newsletter

information is used solely For mailing list

Thank you! Your submission has been received!
Oops! Something went wrong while submitting the form.

29

.

01

.

22

27

.

02

.

22

Roar Sletteland

Lydgalleriet

Scroll for English

*Finissage konsert med Vingelklang*

Søndag 27. februar kl. 15.00 går Vingelklang i dialog med The Metal på Lydgalleriet. https://www.vingelklang.com/

Velkommen, gratis inngang!

*

På et tidspunkt endret språket seg. Ordet «drone» sluttet å være et faguttrykk fra folkemusikken og biologitimene til å bli noe mer allment, noe alle visste hva var. På den ene side et elektronisk leketøy, på den annen et politisk redskap, et instrument for overvåking og krigføring. To kryssende tendenser kunne man si, fra kunst til underholdning, fra natur til samfunn. Men også en utvikling fra det aller mest primitive til den mest avanserte teknologi. I musikken er dronen en kontinuerlig tone som liksom bare henger der, som en bakgrunn eller bakteppe for melodi og rytme, kjent fra visse strengeinstrumenter, fra sekkepiper og orgelmusikk, nesten som en slags påminnelse om at selv de mest virtuose musikalske ornamenter springer ut av noe helt grunnleggende og primitivt, nemlig lyd. Det finnes tallrike komponister og musikere som fokuserer på musikk som lyd i sin mest basale form, som vibrasjoner, frekvenser, resonanser og akustikk, og i slike tilfeller blir dronen ofte et sentralt musikalsk parameter. Drone metal er en sjanger hvor gitarer i feedback danner en massiv vegg av lyd, hvor melodi og rytme er skrelt bort til fordel for en konstant, retningsløs tilstand. I motsetning til for eksempel black metal, som den har et visst slektskap med, er den ikke aggressiv, men snarere forførende og overveldende. Lytteren hensettes i en behagelig, meditativ tilstand, eller kanskje en kroppslig eufori, der vibrasjonene fyller opp rommet, og like mye kjennes som høres. En totalopplevelse der den øvrige verden stenges ute. En litt pussig situasjon, siden den øvrige verden jo fylles opp av disse andre dronene, som også liksom bare henger der. Passer på befolkningen og sikrer trygghet i hverdagen – i hvert fall den delen av befolkningen som er på lag med makten som forvalter dronene, som kan innhente informasjon om befolkningen og eventuelt uskadeliggjøre den. En konstant, usynlig, men allestedsnærværende maktutøvelse som ingen kan unnslippe, og der man bare kan håpe at man ikke vekker oppmerksomhet, der man kanskje også tilpasser atferden sin. Nettopp slik er det makten fungerer.

The Metal er en selvgående dronemaskin som forvandler vibrasjoner til elektrisitet til magnetisme og tilbake til vibrasjon igjen, og lager lyd underveis – en lyd som allerede var der, i strengene, i form av bittesmå vibrasjoner. Prosjektet er utviklet i samarbeid med Bernt Isak Wærstad.

Roar Sletteland jobber særlig innen musikk, scenekunst og lydkunst der han konstruerer lydutstyr, musikkinstrumenter og robotikk. Han skriver også tekster om kunst og filosofi, og da gjerne i kunstens randsoner der den møter sine teknologiske, økonomiske og organisatoriske forutsetninger.

Prosjektet er støttet av Norsk kulturråd og Bergen kommune.
Også takk til Wrap og Gyldenpris kunsthall. Foto/bilde: Roar Sletteland.

*Finissage concert with Vingelklang*

On Sunday 27 February, 15.00, Vingelklang enters into dialogue with The Metal at Lydgalleriet. https://www.vingelklang.com/

Free entry, welcome!

*

The metal is for killing. Knives and guns, shrapnel and projectiles, hard matter intruding into bodies, causing harm and death. The relationship between the metal and soft human tissue is a violent one. In most peoples’ ears, the music genre called metal is perceived as aggressive, loud and intrusive, even though it can be enjoyable. It kind of lurks on the threshold between danger and bliss, making its impact through the pummeling of guitars, drums, and screaming. And then there is the sub genre called drone metal, where everything but the loud feedback of distorted guitars is stripped away, submerging the listener in a vast ocean of sound without coordinates or direction. When the violence is taken out of the metal, what is left is a state of being, of permanence. Drone metal isn’t aggressive, it is just there, filling up the space, producing a feeling of comfort or security, or maybe some trancelike state. A primal, bodily experience. No wonder musicians working with drones often focus on the basic aspects of music, like vibrations, acoustics, and resonances rather than traditional musical parameters like melody and rhythm. At the same time more abstract and more immediate, since it deals with the physics of sound, its distribution in space and effect on the body. Which is a bit peculiar these days, since the term «drone» has assumed a new and more widespread meaning than it's somewhat technical musicological usage. Those buzzing things in the sky, advanced instruments of the weapons industry and warmongering governments, apparently have little in common with the loud noises of the metal heads. Instruments of power, providing safety for the population, or destruction and death, depending on who you are, and where. Still, their intrusive presence can be felt, the way they fill up the space, like a silent and never ending pressure. It sits in the body.

The Metal is a self-sufficient drone machine, feeding on itself, transforming vibrations to electricity to magnetism and back into vibration again, making sound along the way – a sound that was already there, in the strings, in the shape of tiny vibrations. The project is developed in collaboration with Bernt Isak Wærstad.

Roar Sletteland works within music, performing arts and sound art where he constructs sound equipment, musical instruments and robotics. He also writes texts on art and philosophy, often in the fringes of art where it meets its technological, economic and organisational preconditions.

The project is supported by Arts Council Norway and Bergen City Council.
Also thank you to Wrap and Gyldenpris kunsthall. Photo/image: Roar Sletteland.