Tidslommer er en ny soloutstilling av bergenskunstneren Maia Urstad som trekker linjer på tvers av, inn i og utover hennes eget arkiv, og som gjeninnlemmer lyd- og bildeelementer fra et livslangt virke innen nyskapende lydkunst.
Gjennom fire tiår har Urstad utforsket hvordan teknologi lagrer minner, former landskap og etterlater spor. Radio, kringkasting og annen kommunikasjonsteknologi går igjen som både materiale og motiv – ikke som nostalgi, men som en måte å undersøke hvordan vi lytter til verden, og hvordan verden lytter tilbake.
Urstads arbeider beveger seg mellom lydinstallasjon, skulptur og romlige komposisjoner. Gamle radioapparater, sendere og teknologier som for lengst er på vei ut av hverdagen, får nytt liv som instrumenter, arkiver og fortellere. Verkene hennes er ofte lavmælte, men åpner rom hvor tid, teknologi og hukommelse flyter inn i hverandre.
I arbeidet med Tidslommer har Urstad invitert kunstner og musiker Luke Drozd til å utforske deler av arkivmaterialet hennes, bestående av partiturer, lydskisser og prosesstegninger, som del av utstillingens visuelle språk. Med utgangspunkt i tiår med skisse- og prosessmateriale som også ligger til grunn for lyden vi hører i utstillingen, har han valgt ut enkelte arbeid fra dette arkivet – presentert som fysisk materiale i utstillingen og som bakteppe for storskala tegninger som han har malt på galleriets vegger.
Curatorial text
"There is a kind of alchemy that emerges in the process of Maia Urstad's work. Archival elements, sounds from long-ago cassettes, snatches of place and time reassembled, woven into a space. And it is this weaving, this acute sensitivity to listening to the resonances of a room, that makes this work come alive.
Across over four decades of work, Maia has assembled, received and taken care of these traces of our sounding world. These fragments from trains, from friends, from machines observations of how we communicate. Some-times it's grand – bouncing up and off the ionosphere – sometimes it's mundane – the peep of a Bunnpris checkout machine.
Over a career that spans so many years, technology has changed at an astonishing rate. Things that seemed cutting-edge in the 1980s have become obsolete and are now bouncing back for a retro revival; others institution-al structures like FM radio, have now been switched off. But even in our current flurry of technological innovation/collapse I have come to understand that this work is less concerned with the technologies involved, and more obsessed with our innate desire, indeed need, to communicate.
The work unfolds through expressions of this desire, resonating in the voices overheard or intoned, snippets of broadcasts, bleeps of Morse, swells of ionic radiation. And it asks the question, who are we, existing within this swirl of signals? Who are we stretching out a hand to, as the world moves around us?
This work is site specific, for this room at this time, but it spans many time-pockets, seeking out the innately human amongst the technologies. And it is this innately human centering of Maia's work that reappears again and again through her practice, making it sound fresh and urgent, however the tectonic plates of technology shift."
Peter Meanwell