The Wind Cannot Hear Me

En amorf globule som vi kaller hjem. Tenkning er diagrammatisk og komprimerer deler til et oppfattet objekt som beroliger oss om at det kontinuerlig venter på å bli revidert som en tilstand. Dens endringshastighet er tregere enn vår. Å lytte er absolutt en cochlear kartografi som forbinder objektfeltet innenfor et skiftende felt av disposisjoner. Materie er gravid og i stand til å generere form på egen hånd, språket kutter ikke virkeligheten, men er heller kuttet fra virkeligheten. Vi lytter til nye språk, når ting blander seg imellom og buffrer hverandres kvaliteter i soniske stemninger. En konstant sverm av bittesmå heterogeniteter. Luften er animert med utallige former, et mangfold av frekvenser hver med sin egen mikropolitikk. Lyd bruker båndbreddeplatåer for å uttrykke seg blant utallige andre uttrykk. Eksistensen er et kjøttfullt stetoskop, og man kan ganske enkelt sette øret mot bakken og høre hva som dannes og deformeres. Når en ting skjer i koordinering med en annen, dannes et skinn av virkeligheten som en akustisk arena, en sonoritet der en lyttende kropp dukker opp, punktert og preget av akustiske baner. Det er viktig å understreke at jeg ikke omtaler støy som hverdagslydene fra ting i miljøet, men snarere en ontisk støy, en larve som all lyd kommer fra. Jeg ser for meg dette som en dyp vibrasjonsnoumena bak soniske opptredener og fenomener, et sted med ontisk skjelvende glatthet, en udifferensiert suppe, en tetthet og trykk der krøller oppstår og stikker gjennom overflaten inn i det symbolske. For å gjøre en enkel analogi dekker hvit støy hele spekteret av hørbare frekvenser med like intensiteter til den filtreres og trekkes fra.